Den rene og pene kaninen
Det var en helt vanlig, solfylt lørdag formiddag i et stille og fredelig nabolag på Østlandet. Kjell, en mann i femtiårene med en forkjærlighet for hagearbeid og en litt for nysgjerrig golden retriever ved navn Buster, sto og nøt kaffekoppen sin på terrassen. Fuglene kvitret, gressklipperne durte i det fjerne, og alt virket idyllisk. Helt til han fikk øye på Buster.
Hunden kom luskende rundt hjørnet av huset med halen mellom beina og et skyldbetynget uttrykk i ansiktet. Men det var ikke Busters dårlige samvittighet som fikk Kjell til å sette kaffen i halsen. Det var det han hadde i munnen.
Der, mellom de skarpe hundetennene, hang naboens høyt elskede premiekanin, Fluffy. Kaninen var helt slapp, dekket av jord, sikkel og gress, og så unektelig veldig, veldig død ut.
Kjell kjente panikken stige. Naboen, fru Hansen, var en eldre dame som elsket den kaninen mer enn hun elsket sine egne barnebarn. Hun hadde til og med vunnet priser for Fluffys skinnende hvite pels på den lokale kjæledyrutstillingen. Hvis hun fant ut at Buster hadde tatt livet av øyenstenen hennes, ville det bli full krig over hekken.
«Nei, nei, nei, Buster! Hva har du gjort?!» hvisket Kjell febrilsk mens han løp bort og snappet den livløse kaninen ut av kjeften på hunden.
Hjernen hans jobbet på høygir. Han kunne ikke bare kaste den. Han kunne ikke begrave den. Han måtte få det til å se ut som om Fluffy hadde sovnet stille inn av naturlige årsaker.
Med hjertet i halsen snek Kjell seg inn på badet med den skitne, tygde kaninen. Han låste døren, skrudde på vasken og begynte den makabre oppgaven. Han sjamponerte Fluffy forsiktig med konas dyreste balsam, skylte bort all jorden og hundesikkelet, og fant frem hårføneren.
I over en halvtime sto han der og fønte og børstet den døde kaninen til pelsen var like hvit og fluffy som den en gang hadde vært. Den så nesten levende ut, bortsett fra at den var helt stiv.
Da kysten var klar, snek Kjell seg over til naboens hage. Han åpnet forsiktig buret, plasserte Fluffy i en naturlig, sovende stilling i hjørnet, og listet seg tilbake over hekken. Han pustet lettet ut. Den perfekte forbrytelsen.
Et par dager senere sto Kjell og klippet hekken da fru Hansen kom ut. Hun så uvanlig blek og rystet ut.
«Hei, fru Hansen,» sa Kjell og prøvde å høres så avslappet ut som mulig. «Alt vel?»
«Å, Kjell,» sa hun med skjelvende stemme. «Hørte du at Fluffy døde?»
Kjell svelget tungt, spilte overrasket og stammet: «Um… Nei.. Hva skjedde?»
Fru Hansen ristet på hodet, tydelig traumatisert.
«Vi fant ham død i buret sitt på lørdag morgen. Men det rare er at etter vi begravde ham, var det noen som gravde ham opp igjen, badet ham og deretter puttet ham tilbake i buret. Det er noen virkelig syke folk der ute!»
