Ei blondine fra Kirkenes hadde spart lenge til sin første splitter nye bil. Hver gang hun gikk forbi bilforretningen, stoppet hun ved vinduet og så på den sølvgrå småbilen med så blank lakk at hun kunne speile luggen i døra, og hun tenkte at denne gangen skulle ingen få fortelle henne at hun trengte hjelp når hun skulle kjøre til Tana.
Da hun endelig fikk nøklene i hånda, var hun så stolt at hun tok bilde av dem, sendte det til familien og skrev: «No kan æ kjøre kor æ vil!» Selgeren vinket henne ut fra plassen og ønsket henne god tur.
Det første hun ville gjøre, var å besøke ei venninne i Tana. Turen nordover gikk som en drøm. Hun skrudde opp radioen, sang med på refreng hun bare kunne halvparten av, og stoppet to ganger bare for å se på bilen fra utsiden.
Hos venninna ble hun værende litt lenger enn planlagt. De drakk kaffe, snakket om gamle klassekamerater og lo så høyt at naboens hund begynte å bjeffe. Etter to dager ringte hun mora og sa at hun kom hjem før det ble mørkt.
Men kvelden kom, og gårdsplassen sto tom. Natta kom, og mora begynte å lure på om hun hadde punktert. Neste formiddag hadde det fortsatt ikke kommet verken bil, telefon eller en eneste bekymringsløs melding med smilefjes.
Først utpå ettermiddagen dagen etter hørte mora den velkjente motorlyden langt nede på veien. Bilen rullet sakte inn på tunet, litt på skrå og med en ekstra lang omvei rundt vedskjulet før den endelig stoppet.
Blondinen steg ut med bustete hår, termos i den ene hånda og et ansikt som fortalte at hun hadde hatt nok av både vei, vind og bilteknikk for resten av året. Mora sprang bort og spurte hva i all verden som hadde skjedd.
— Du aner ikkje kor slitsomt det har vært, sukket blondinen. — Æ måtte jo snu hele veien, og hver gang æ kom til en avkjørsel, måtte æ planlegge i en halvtime før æ kunne fortsette.
Mora stirret på henne. — Men hvorfor snudde du ikke bare og kjørte videre?
Blondinen la begge hendene dramatisk på panseret og så på bilen som om den hadde sviktet henne personlig. — Fordi de bilprodusentan e helt utrulige. De har laga bilen med fire gir framover…
Hun tok en lang pause, så mora rett i øynene og pekte mot girspaken.
— …men bære ett gir for å komme sæ tilbake igjen!









