Lille Petter hadde vært med mamma i en begravelse for første gang. Det var en lang, alvorlig dag – svartkledde mennesker, blomster som luktet sterkt, og en prest som snakket lenge om liv og død. Petter satt stille ved siden av mamma, med beina dinglende fra kirkebenken. Han prøvde å følge med, men det var vanskelig.
Etter seremonien gikk de ut på kirkegården. Det var stille, bare lyden av vinden mellom trærne og fuglene som kvitret forsiktig. Petter hadde et tankefullt uttrykk i ansiktet. Han sa ikke et ord på hele veien hjem.
Senere på ettermiddagen, da de satt ved kjøkkenbordet og mamma drakk kaffe, kom det endelig:
– Mamma… sa Petter forsiktig.
– Ja, vennen min? svarte hun.
– Sa presten egentlig… at vi er støv før vi blir født, og at vi blir støv igjen når vi dør?
Mamma smilte mildt og nikket.
– Ja, det stemmer, Petter. Det var akkurat det han sa.
Petter satt lenge stille. Han stirret tankefullt ut av vinduet, så ned på hendene sine, og så tilbake på mamma.
– Så vi er støv før vi blir født?
– Ja.
– Og støv når vi dør?
– Ja, sånn kan man si det, svarte mamma, litt stolt over at sønnen hennes reflekterte så klokt over livets store spørsmål.
Men Petter ble bare mer alvorlig. Han lente seg nærmere mamma, senket stemmen og hvisket:
– Da vil æ bare at du skal vite… at det enten ligg et ufødt menneske eller en dauing under senga mi.
