Han skulle hjem fra puben, men det var lettere sagt enn gjort.
Reiste seg for å gå – og gikk rett i gulvet.
Han bannet lavt, rullet seg rundt og begynte å krype bort mot døra.
Med et krafttak fikk han tak i dørhåndtaket, dro seg opp – og klarte så vidt å komme seg ut.
Men idet han satte foten på fortauet, gikk det rett ned igjen.
Der lå han et øyeblikk, så oppgitt rundt seg – før han begynte å krype over gata.
Heldigvis bodde han rett på andre siden.
Centimeter for centimeter kom han seg frem til ytterdøra, dro seg opp – åpnet den – og snublet rett inn.
Rett i golvet.
Han lå der litt.
Så begynte han å krype videre.
Gjennom gangen.
Inn i stua.
Opp til sofaen.
Med siste rest av krefter dro han seg opp og la seg ned.
Der ble han liggende.
Neste formiddag blir han vekket av kona.
Hun står over ham med armene i kors.
– Det sku ikke vær lite øl du konsumert i går!
Han gnir seg i øynene og rister på hodet.
– Nei… æ satt nu bærre og prata fotball med gutta… og æ drakk vel nu 3–4 halvlitra…
Kona bare ser på ham.
– Sku vær faen det.
Hun tar en liten pause før hun legger til:
– De har nettopp ringt ifra puben… og du har glemt rullestolen!
