Ingeborg (41) har skrevet en hyllest og kjærlighetserlkæring til hunden sin. Saken ble opprinnelig publisert i Budstikka.

«Det er mulig jeg er naiv og går med skylapper, men det jeg vet med sikkerhet, er hvor stor glede du min kjære samojedhund gir meg og mine.

Du fikk navnet Alice etter Alice i Eventyrland, og ble ett år 4. august.

Alice, du er en vakker gave og berikelse i livet mitt. Tro det eller ei, men dette har kommet som en gedigen overraskelse på meg.

Jeg har kjent hunder tidligere, vært hundepasser noen ganger, men aldri eid en egen hund. Enkelte vil nok mene at jeg var uansvarlig som anskaffet meg og mine tre barn deg som første hund, men vi falt pladask for rasen da vi møtte en nydelig samojed på toppen av Kyrkja i Jotunheimen noen år tilbake.

Vi angrer ikke, Alice. Du er vår vakre og utrolig snille, gøyale, rare, rolige og litt rampete hund. Ola på 6 år sier: «Jeg elsker deg, Alice. Vi skal aldri gi deg bort.»

Når jeg observerer ansiktet til Ola når han snakker til deg, blir jeg myk inni meg. De følelsene han har for deg kan ikke beskrives med ord. Det samme ser jeg i ansiktene til storesøstrene Ellen og Aase, ansiktstrekkene er myke, glade og uten forbehold når de ser på deg.

Foto: Privat, via Budstikka
Foto: Privat, via Budstikka

Det er ikke snakk om å hilse på mammaen sin før de har sagt ordentlig hei til deg. De erter meg også med at jeg er mer glad i deg enn i dem. Det stemmer ikke, det er en annen form for kjærlighet, og den er sterk.

Personlig er det sterkt å kjenne på de følelsene jeg har for deg, Alice. Du rører ved noe dypt i hjertet mitt som jeg ikke helt får tak i. Ømhet, omsorg, glede, lek, energi, raushet, åpenhet, tillit.

Du er totalt hengiven, og alltid lykkelig for å se meg. For en gave. Tusen takk.

Alltid er du der, en som aldri svikter. Livet går opp og ned for alle, også for meg. Da jeg bestemte meg for at vi skulle anskaffe oss hund, kom det etter langvarig masing fra barna slik det ofte er. Barna ble overrasket over at jeg plutselig en dag sa ja.

Avgjørelsen var basert på deres ønske om hund, men like mye på mitt eget ønske om hund.

Jeg innså etter hvert at en hund kunne bli min trofaste turvenn, samt en å gi og motta uforbeholden kjærlighet til. Jeg tenkte som så at kanskje nettopp en hund kunne være godt å ha i livet for oss alle fire.

Det har vært dager innimellom, Alice, der jeg har vært lei hull i sokker, skittent gulv, hår i sofaen, bjeffing, ingen fred å få når jeg bare vil lese bok og utfordringer med å finne pass når det jeg skal ikke er forenlig med å ha med deg.

Jeg vil jo så gjerne at de som passer deg, sørger for at du har det bra, men like mye at de som passer deg, virkelig har lyst til å være sammen med deg og har glede av deg. Alice, heldigvis har du skjønne folk som bryr seg om deg og som passer deg når de kan.

Før vi fikk deg i familien, Alice, ble jeg advart med at det var veldig mye jobb med hund, men jeg syns egentlig det har gått fint. Mest av alt er det en stor glede, og det gir både økt ro og økt fysisk aktivitet. Dette veier utvilsomt opp for merarbeidet.

Å titte inn i dypet av dine kloke øyne gir ro i sjela. De utallige turene du og jeg har hatt i Vestmarka gir styrke til hverdagen. For det er mange dager der turen med deg, Alice, har endret dagen min fra å være trist og tung til å bli glad og fin med nytt håp, økt pågangsmot og nye ideer.

Som kjent er fysisk aktivitet og vakker natur helsefremmende. Uten deg, min kjære Alice, hadde de fleste av disse turene ikke blitt noe av.

Som relativt fersk hundeeier er det mye som overrasker meg. Jeg er, som allerede nevnt, overrasket over hvilken ubeskrivelig glede og varme du gir meg og mine hver eneste dag. Trygghet og ro, stabilitet og forutsigbarhet.

Og ikke bare til oss, Alice. Du har det siste året vært en ivrig og selvskreven deltager i følgegruppen til skolen med Ola og hans seks år gamle skolevenner. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at du har gledet mange barn på vei til skolen i året som er gått. Ikke bare førsteklassinger, men barn i alle aldre på vei til skolen har daglig stoppet for å si hei til deg.

Jeg takker alle disse barna for at du er blitt den snille og tillitsfulle hunden du er. Som min kjære nevø på 10 år sa en dag vi møttes på skoleveien: «Tante Ingeborg, skal si du er blitt populær etter at du fikk den bikkja!»

Ja, på mange måter har han rett. I løpet av dette året har jeg snakket med folk, små og store, friske og syke. Ikke visste jeg at det var så mange mennesker som er glade i hunder blant oss.

På vei til togstasjonen en dag før sommeren møtte du og jeg en voksen dame, Alice. Damen ba pent om å få hilse på deg, og du svarte henne med et Alice-kyss midt på munnen. Damen strålte opp og utbrøt gledestrålende: «Åh, så deilig det var! Det er mange år siden sist jeg fikk et kyss.»

Dette er grunnen til at jeg skriver denne teksten. Jeg er som hundeeier både glad og trist, og som sagt, overrasket. Jeg er overrasket over den enorme gleden det å ha deg i livet gir. Dessverre så er jeg også svært overrasket over alt det negative som er å lese og høre om hund og hundeeiere.

Jeg har i perioder nesten gruet meg til å åpne Budstikka. Hvordan kan det ha seg at det er så mange sinte folk der ute?

Det er mulig jeg er naiv, men likevel, det gjør meg svært trist å lese innleggene i avisen når jeg samtidig både ser og erfarer hvilken enorm glede og berikelse du gir meg og så mange andre.

Jeg sysler selv med tanken på om du kan glede enda flere…..for du er så beroligende å være i nærheten av, du får aldri nok av kos og lek, og det er helt vidunderlig å la fingrene krype dypt ned i pelsen din.

Selvfølgelig skal vi hundeeiere ta ansvar for ikke å skremme noen, plukke opp avføring og kaste det i søpla, være snille med hundene våre og passe på i forholdet til andre tamme og ville dyr.

Men vær så snill, la meg få nyte gleden det er å ha deg, Alice. Jeg skulle ønske du kunne få være med på bussen til fjells slik at vi slapp å kjøre bil hver gang vi skal på fjelltur. Jeg skulle ønske at folk lot meg få lov til å feile uten at alle andre hunder og hundeeiere ble straffet for det.

Tusen takk, min kjære Alice – for at du er vår beste venn og for berikelsen du gir til våre liv.»

Via: Budstikka.

Del gjerne innlegget videre om du likte det 🙂