Dette er historien fra en taxisjåfør som tar en tur som blir hans viktigste tur noen sinne. Historien stammer fra Kent Nerburn.
«Jeg kom til adressen jeg hadde fått oppgitt, og tutet for å gi beskjed om at jeg var der. Etter å ha ventet noen minutter tutet jeg igjen. Ettersom dette var dagens siste tur, vurderte jeg å bare kjøre siden ingen kom. Men jeg bestemte meg heller for å gå og banke på døren.
«Et øyeblikk» hørte jeg en eldre stemme si da jeg banket på. Jeg hørte noe ble dratt over gulvet. Til slutt åpnet døren seg. En liten kvinne i 90 årene stod i inngangen, iført en mønstrete kjole.
Ved siden av seg hadde hun en koffert. Leiligheten var pakket ned – alt var i pappesker og møbler hadde plast over seg.
«Vil du bære kofferten min ut til bilen?» sa hun. Jeg bare selvsagt kofferten, og kom tilbake for å hjelpe henne.
Hun tok meg i armen, og vi gikk sakte bort til bilen. Hun takket meg flere ganger. «Ingenting å takke for», sa jeg, «jeg prøver bare å behandle passasjerene mine selv jeg slik vil bli behandlet».
«Å, du er en så god gutt!», sa hun. Da vi hadde satt meg i bilen fikk jeg adressen, og hun spurte om vi kunne kjøre gjennom sentrum.
«Det er ikke den korteste veien, frue», svarte jeg.
«Å, det gjør ikke noe for meg», sa hun, «jeg har ingen hast. Jeg er på vei til sykehjemmet.»
Jeg kikket i speilet. Øynene hennes var blanke. «Jeg har ingen familie,» sa hun før hun fortsatte, «og legene sier jeg ikke har lenge igjen. Jeg er for sliten til å bo hjemme.»
Uten å si noe skrudde jeg av takstameteret.
«Hvilken rute vil du jeg skal ta?», spurte jeg.
De neste to timene kjørte vi gjennom alle kriker og kroker i byen. Hun viste meg hvor hun hadde jobbet opp gjennom livet, hun viste meg nabolaget hun og mannen bodde i som nygifte, og hun ba meg stoppe ved et gammelt møbellager. Der forklarte hun at hun hadde tatt dansetimer som liten jente.
Noen ganger ba hun meg bremse ned foran enkelte steder, for å stirre ut uten å si noe.
Da solen gikk ned, ba hun meg kjøre henne til adressen. En portør kom til bilen.
Jeg åpnet bagasjerommet og gav henne kofferten. Hun var allerede plassert i en rullestol.
«Hvor mye skylder jeg deg?», spurte hun mens hun lette i vesken sin.
«Ingenting», svarte jeg.
«Men du må jo også ha lønn», sa hun.
«Det finnes flere passasjerer der ute», sa jeg.
Uten å tenke meg om lente jeg meg ned og gav henne en klem. Hun holdt hardt rundt meg i noen sekunder, før hun sa;
«Du gav en eldre dame noen øyeblikk av glede – takk skal du ha.»
Jeg klemte hånden hennes. Bak meg ble porten lukket. Det var lyden av et liv som ble lukket igjen.
Jeg kjørte videre rundt i noen timer uten noe mål eller mening. Jeg klarte nesten ikke prate på noen timer. Hva om hun hadde fått en annen sjåfør enn meg? En utålmodig sjåfør som ville hjem? Hva om jeg aldri hadde banket på den døren?
Jeg tror denne kjøreturen er den viktigste jeg har hatt i hele mitt liv.
Vi har en tendens til å tro at livene våre handler om de store tingene. Men de store tingene er ofte pakket inn i ting som ved første øyekast kan virke ubetydelige.»
Del gjerne denne historien med dine venner om du ble rørt og inspirert.
