Da Tara Woods var på butikken med fireåringen sin, opplevde hun at hun kalte en eldre mann for «gammel». Mannen snur seg mot jenta, og svaret har nå endret livet til både mannen, Tara og datteren hennes.
Hun ble så rørt av alt, at hun har skrevet et lengre innlegg hos Today.com. Vi har oversatt innlegget her.
«Dagen før datteren min Norah sin fjerde bursdag, skjedde det noe jeg vil dele med dere.
Jeg hadde hentet henne barnehagen, da hun fortalte meg om en eldre mann som gikk over parkeringsplassen i sneglefart. Hun forklarte at hun er svak for eldre mennesker; ‘Jeg liker gamle mennesker mest fordi de går sakte og har myk hud som meg. Jeg skal ‘elske dem opp’ alle sammen, siden de kanskje ikke lever så mye lenger’.
Det hun sa, tok kanskje en mørk vending på slutten, men jeg synes hun hadde hjertet på rett plass. Dagen etterpå, på bursdagen hennes, spurte hun om vi kunne stoppe på vei hjem fra barnehagen og kjøpe bursdagsmuffins til seg selv og sine 6 søsken som de kunne spise etter middagen.
Hvordan kunne jeg si nei?
Jeg satte Norah og hennes yngre søster i en handlevogn og gikk mot avdelingen med bakevarer. Etter vi hadde hentet muffinsen, stoppet jeg ved en reol som fanget min oppmerksomhet.
Jeg var opptatt med å plukke varer da Norah stilte seg opp og ropte ut; «Hei gamle mann! Det er bursdagen min i dag!»
Mannen var eldre med et litt sint ansiktsuttrykk og bustete øyenbryn. Men før jeg rakk å kjefte på Norah for å ha kalt en fremmed mann for gammel, stoppet han opp og snudde seg mot henne.
Om han var sint på grunn av Norah som ropte ut uten noe filter, vet jeg ikke – da var han hvertfall flink til å skjule det – for han snudde seg og svarte; «Hei, unge dame! Og hvor gammel blir du i dag?»
De pratet noen minutter. Han gratulerte henne, og våre veier skiltes. Etter noen minutter snudde Norah seg mot meg og hvisket; «Kan jeg ta et bilde med mannen til bursdagen min?». Det var det søteste noen sinne, og selv om jeg ikke visste om han ville gå med på det, så spurte jeg.
Vi fant mannen, og jeg gikk bort til ham; «Unnskyld. Dette er Norah, og hun lurte på om du kunne tenkte deg å ta et bilde med henne på bursdagen hennes?»
Ansiktet hans gikk fra å være forvirret, til forbløffet, til overlykkelig. Han tok et steg tilbake og la hånden sin på brystet; «Et bilde? Med meg?», spurte han.
«Ja, til bursdagen min», svarte Norah.
Det gikk han med på. Jeg tok frem telefonen, og de poserte sammen. Hun la sin myke hånd på hans myke hånd. Hun stirret på ham med glitrende øyne når hun tok tak i hånden hans og studerte blodårene på hendene hans.
Hun kysset hånden hans og la den mot sitt kinn. Han smeltet. Jeg spurte hva han het, og han sa vi kunne kalle ham Dan.
Vi stod i veien for andre kunder, men de brydde seg ikke. Det var noe magisk over det hele, og alle kunne kjenne det. Norah og Dan pratet so mom de var gamle venner som hadde kjent hverandre lenge.
Etter noen minutter takket jeg Dan for at han tok seg tid til oss. Øynene hans fylte seg med tårer, og han sa; «Nei – takk skal DU ha. Dette har vært den beste dagen jeg har hatt på lenge. Du har gjort meg så lykkelig, lille frøken Norah!»
De ga hverandre en klem, og vi gikk fra stedet. Norah så etter mannen til han var ute av syne.
Å si noe annet enn at jeg var på gråten etter deres møte, ville vært å lyve.
Jeg publiserte bildet og en liten tekst på Facebook. Senere samme kveld fikk jeg en melding fra noen som kjente Dan.
Kona hans Mary hadde gått bort tidligere i år, og han hadde siden vært ensom. Hun ville jeg skulle vite at hun var sikker på at han hadde blitt rørt av Norah. At han trengte det, og aldri kom til å glemme det.
Jeg ba om telefonnummeret hans og ringte han noen dager senere.
Så dro jeg og Norah på besøk til ham. Han hadde klipt seg, stelt seg og hadde på seg penklærne. Han så 10 år yngre ut. Han hadde laget et barnebord til Norah med papir og fargestifter. Han spurte om hun ville tegne noen bilder han kunne ha på kjøleskapet, og det ville hun gjerne.
Det endte med at vi var hos Dan i nesten 3 timer den dagen. Han var tålmodig og snill med min energiske og prateglade datter. Han tørket bort ketchup fra kinnet hennes og lot henne spise opp maten hans.
I det vi gikk derfra, tok han frem lommekniven sin og kuttet av en rose ved verandaen. Han skar nøysommelig bort alle taggene og gav den til Norah. Hun har rosen, som nå er helt tørr, i en pose under puta si.
Hver dag spør Norah om Dan. Hun er bekymret for han og lurer på om han er ensom eller kald og vil at han skal ha det bra og føle seg elsket.
Dan tenker også på Norah. Etter at vi har besøkt han flere ganger, sier han at han endelig sover bedre, han er ikke like ensom lenger.
Det gjorde meg målløs. Det er 78 års aldersforskjell mellom disse to. Men på en eller annen måte virker det som hjertene og sjelene deres kjenner hverandre fra et tidligere liv.
Norah og jeg har lovet å besøke Dan hver uke, selv om det bare er for en rask klem eller et wienerbrød.
Jeg har bedt ham feire Thanksgiving med oss. Han er en del av familien nå. Uansett om han vil det eller ikke, har han nå en familie på 9, og vi skal gjøre som Norah sa; «elske ham opp».
Noen ganger kan en samtale med en fremmed lede til fantastiske ting. Prøv du også.
Det er vanskelig å ikke bli rørt av denne historien! DEL gjerne med dine venner 🙂
